
Alle er ganske bekymret for den mulige spredningen av ebolaviruset rundt om i verden, spesielt med nyhetene om tilfeller i Texas, USA, og Madrid, Spania. Spørsmålet som ofte dukker opp, er hvorfor myndighetene ikke stopper disse menneskene på flyplasser eller andre innreisepunkter når de ankommer.
Det er egentlig bare tre ting du kan gjøre ved innreise for å screene folk for sykdom. Da jeg var beredskapsdirektør for Canada under SARS-utbruddet i 2003, prøvde vi alle tre.
Et obligatorisk spørreskjema for ankommende passasjerer om eventuelle symptomer og opprinnelsesland kan identifisere personer som kan ha blitt eksponert for eller som har tidlige symptomer på en smittsom sykdom. Problemet med denne metoden er at den er helt avhengig av sannferdigheten til den som svarer. Folk kan velge å oppgi falsk informasjon for å unngå å bli holdt tilbake for videre undersøkelser.
Vi prøvde dette i Canada under SARS-utbruddet i 2003. Et spørreskjema med tre spørsmål var obligatorisk for alle innkommende passasjerer. I alt 678 000 spørreskjemaer ble fylt ut, og 2478 personer svarte ja på ett eller flere av spørsmålene. En spesialtrent sykepleier henviste hver og en av disse personene til inngående utspørring og temperaturmåling. Resultatet av undersøkelsen? Ingen av de 2478 personene hadde SARS. Noen passasjerer hadde svart ja på at de hadde hoste, men i noen få tilfeller skyldtes hosten at personene var vanerøykere.
Spørreskjemaet er åpenbart ikke effektivt.
En termisk skanningsmaskin kan installeres for å prøve å oppdage ankommende passasjerer som kan ha feber. Maskinene er infrarøde detektorer som rettes mot passasjerene i hodehøyde for å fange opp forhøyede temperaturer. De er vanligvis plassert langs passasjen som fører til tollkontrollrommet. Grunnen til dette er at maskinene er ganske dyre, og det ville vært uoverkommelig å sette dem opp ved hver gateway for å fange opp reisende idet de forlater flyet.
Selv om maskinene absolutt er spennende for enhver teknologientusiast, har de en rekke svakheter. For det første må noen av disse maskinene kalibreres på nytt etter hvert som miljøforholdene endrer seg i løpet av dagen. For eksempel har korridorer med mye sol en tendens til å forrykke de relative temperaturmålingene av passasjerene. For det andre er det mange forhold eller situasjoner der en reisende kan ha forhøyet temperatur, uten å ha en smittsom sykdom i det hele tatt. Det kan være alt fra at noen er varme og svette når de haster gjennom flyplassen, til at en kvinne i overgangsalderen får hetetokter. Poenget er at det å bare registrere forhøyede temperaturer ikke nødvendigvis er en effektiv måte å finne smittsomme sykdommer på.
Vi prøvde også dette i Canada under SARS-utbruddet i 2003. Det ble installert termiske skannere på de seks største flyplassene, som håndterer omtrent 95 prosent av alle internasjonale ankomster. Resultatene fra flyplassene i Toronto og Vancouver? Blant de 468 000 personene som ble screenet, ble bare 0,02% (95) henvist til en sykepleier for videre vurdering. Ingen av disse personene hadde faktisk forhøyet temperatur, og alle ble friskmeldt.
Kapteiner på fartøyer (f.eks. fly og skip) er i henhold til det internasjonale helsereglementet forpliktet til å rapportere syke personer om bord til myndighetene på ankomststedet. På dette tidspunktet varsles karanteneansvarlige, og de møter opp på fartøyet for å vurdere situasjonen før noen får gå i land. I dag er det karanteneansvarlige på vakt på mange internasjonale flyplasser. Dette tiltaket har vært på plass i Canada og mange andre land siden SARS-epidemien.
Denne tilnærmingen gir god mening fordi den syke personen allerede viser nok symptomer underveis til å vekke bekymring. Selv om passasjeren kanskje bare har dårlig mage eller influensa, er det bedre å vurdere denne personen og forsøke å eliminere muligheten for en alvorlig smittsom sykdom. Hvis karantenepersonalet mistenker en alvorlig smittsom sykdom, kan pasienten umiddelbart isoleres for å hindre eventuell spredning. De øvrige passasjerene kan enten settes i karantene eller bli bedt om å oppgi kontaktinformasjon for videre oppfølging.
Den store ulempen med denne tilnærmingen er kostnadene. Det kreves personell på tilkalling. En karanteneansvarlig som jobber overtid, muligens med risikolønn, kan være ganske dyrt. Med tanke på at antallet personer som faktisk blir rapportert, generelt er ganske lavt, blir kostnaden per hendelse ganske stor.
Hovedproblemet med alle disse metodene er at de ikke fanger opp personer som kan være i inkubasjon av en sykdom, eller som har iverksatt tiltak for å redusere symptomene.
Inkubasjonstiden for en sykdom er tiden fra en person smittes av en infeksjonsorganisme til de første symptomene oppstår. Ved SARS tok det i gjennomsnitt 10 dager før symptomene begynte å vise seg. Med ebola tar det mellom 2 og 21 dager. De fleste begynner å vise symptomer på ebola mellom 2 og 5 dager.
Tenk på hvor langt du kan reise på 48 timer. Hvor som helst i verden. Tror du det er sannsynlig at du treffer noen med symptomer på flyplassen? Det kan være nytteløst å bruke mesteparten av ressursene på innreisepunktet.
Grunnen til at disse tiltakene ikke fungerer særlig godt, er at vi prøver å finne en nål i en høystakk.
Her er utfordringen. Vi prøver å finne noen få personer som kanskje har ebola blant det enorme antallet mennesker som reiser med fly eller andre transportmidler. Hvor stort er dette tallet? I Canada var det i juli i år 2,6 millioner passasjerer som ankom landet med to av de største flyselskapene, Air Canada og Westjet. Det er med andre ord et svært stort antall måned etter måned kommer folk til Canadafor ikke å snakke om USA, europeiske eller asiatiske land. På Canadas største flyplass, Torontos Pearson Airport, er det ca. 86 000 passasjerer inn og ut av denne flyplassen hver dag. Å finne den ene smittede personen blant alle disse menneskene er som å finne "nålen i høystakken".
Offentlige helsemyndigheter vil si at den positive prediktive verdien i en lavprevalenspopulasjon er nesten null. Med andre ord er sjansen for at du faktisk vil finne et ekte positivt ebolatilfelle i en stor befolkning som generelt ikke har ebola, ganske liten. Dette virker ganske intuitivt. I Canada, under SARS-utbruddet i 2003, anslo vi at omtrent 1 av 1,2 millioner passasjerer faktisk hadde SARS. Derfor hadde vi mange falske positive fordi sannsynligheten for å finne den ene personen av alle allerede var ganske lav. Dette er grunnen til at screeningmetoder som spørreskjemaer og termiske skannere generelt ikke fungerer.
Så hva er den beste måten å finne og håndtere en alvorlig smittsom sykdom på?
De fleste drar til sitt nærmeste sykehus når de begynner å bli skikkelig syke. Den viktigste screeningprosessen foregår på akuttmottaket, der alle må avhøres om ikke bare sin egen, men også familiens reisehistorikk. Sykehuspersonalet må kjenne til aktuelle utbrudd over hele verden og vite hvordan de skal reagere når de mistenker at en person kan være smittet. Dette ene kontaktpunktet er av største betydning, og det er her mesteparten av tiden og ressursene våre bør brukes.
Så hva tror du? Tror du det er realistisk å stoppe en smittsom sykdom ved grensen? Bør vi bruke tid og penger på innreisepunkter? La oss få vite det i kommentarfeltet nedenfor.